 |
| Jeg er ikke veldig glad i slike selvbilder sammen med kjendiser, men måtte gjøre et untak og be om et selvbilde sammen med Nicoline, som jeg har ønsket til MgP lenge. |
Det generelle inntrykket av årets MGP er en smalere genrebredde enn vi er vant til. Her er ingen etniske låter, ingen viser, ingen country, ikke noe danseband, ikke noe rock eller en tradisjonell piano-ballade. Vi har ti poplåter, med noe ulikt uttrykk. Slik vi i mange år har sett det i Danmark. Noe jeg ofte har syntes har vært pinlig og kjedelig. Pinlig fordi så mange av låtene åpenbart er så inspirert av pop-trender i tiden, eller spesifikke låter og artister at de nærmer seg plagiat. Ikke i juridisk forstand, men nok til at det irriterer meg, fordi jeg heller blir sittende å tenke på originalen framfor kopien. Dessverre er MGP2018 delvis preget av dette. Men vi har ikke gått i danskefella helt synes jeg, men vi er farlig nær.
På den annen side, så er det et knippe topp-låter i år. Det overskygger at det kanskje er litt snevert genremessig. Det er disse topplåtene som for meg gjør MGP2018 til et av de beste på mange år. Kanskje siden 2010 som var det siste virkelig bra året for meg, med kjente artister og låter som ble hitlåter, selv om resultatet i den internasjonale finalen ble en skuffende 20.plass. Så en sterk norsk finale er ingen garanti for et godt resultat internasjonalt.
Men jeg mener at tre av årets låter har potensiale til å være med å kjempe om seieren i Lisboa. Men en låts potensiale er bare en av minst tre faktorer som må være tilstede for å vinne den internasjonale fialen:
1.Vi må ha flaks med startnummer og hva slags låter de andre sender. 2.Artist og produksjonteam må være i verdensklasse når det kommer til å snekre sammen et smart sceneshow som løfter låten. 3.Låta må potensiale til seier.
Så når det gjelder tre av låtene mener jeg de har et slik potensiale. Men det gjenstår to faktorer vi ennå ikke har kontroll på. Så det er virkelig ikke noen åpenbar seier i sikte. Kanskje er det ikke særlig sannsynlig en gang, men jeg mener låtene har potensialet.
Så til låtene. Jeg har gitt hver låt en karakter fra 1-10. Jeg har kun vurdert etter hvilke låter jeg synes er best, og som appellerer mest til meg akkurat nå. Det har endret seg fra dag til dag, så kanskje jeg om noen uker må revurdere. Jeg skriver også bittelitt om hvordan jeg vurderer hver enkelt låts sjanse både i MgP og internasjonalt, men her må jeg ta forbehold om at vi ikke vet særlig mye om konkurrentene våre ennå. Og kanskje aller viktigst: Alt kan bli snudd på hodet når vi ser og hører artistene live, slik vi så det i fjor da "Grab the moment" gikk fra bunnen på oddsen, og ikke var favoritt hos mange fans, til å bli alles favoritt og vinne da vi så den live.
Låtene er vurdert i tilfeldig rekkefølge, valgt etter hvordan avspilleren min velger på "random"-funksjon. De er lyttet på foran et Hi-Fi anlegg.
Ida Maria: "Scandilove"
Ida Maria skal ha masse ekstra godvilje for å løfte fram skandinavere som livsnytere og lidenskapelige elskere som trosser både kaldt badevann. Jeg synes da også at det er et lekent og fengende refreng. Ida Maria framfører dette på sitt vanlige, slentrende vis og bassgangen og grooven ligger et sted mellom rock og nesten litt disco. Likevel framstår det av en eller annen grunn litt spinkelt for meg. Jeg tror mange vil være glad i både låta og Ida Maria i den norske finalen, men jeg tror ikke det norske folk ser for seg dette som vår bidrag til den internasjonale finalen. Skulle den ende opp i Lisboa så tror jeg ikke den overlever semien, og forblir der. Selv om Ida Maria har en internasjonal karriere bak seg, så tror jeg de færreste har et forhold til henne slik vi har i Norge. Og for virkelig å elske denne låta, så tror jeg nesten du også må elske Ida Maria.
Min vurdering: 5/10
Aleksander Wallander: "Talk to the hand
Amerikansk inspirert musikk er slik jeg oppfatter det basert mye på rytme og grooves. Mens den europeiske er mer basert på melodien. Jeg er veldig européer når det kommer til musikksmak, og dette er for meg ultra-amerikansk. Både harmoniene og det rytmiske er i det samme landskapet som Bruno Mars. En artist som ikke appellerer til meg i det hele tatt. Jeg har aldri likt funk. De minner meg antakelig for mye om Ten-Sing tida hvor du måtte digge Koinonia, Mezzoforte og Chcick Korea for å være en av de kule. Jeg fikk det aldri til. Bass spilt med slaphand har samme effekt på meg som sekkepipe. Jeg blir bare litt irritert av det. Så dette er ikke min kopp med te. Selv om jeg anerkjenner Aleksander som artist og når som helst tar av meg både hatter, luer og bøyer meg i støvet for hans kvaliteter så treffer ikke dette meg. Men jeg hører at dette er dyktig gjort, og at det vil fenge mange i Spektrum og foran TV-skjermen 10.mars. Denne låta har en reell sjanse til å vinne i Spektrum, fordi denne genren har mange tilhengere og fordi mange har en mer rytmisk musikksmak enn meg. Skulle den vinne MGP er det vanskelig å tippe plassering internasjonalt. Kommer det mange låter av denne typen blir det vanskelig med finale, men står vi med 40 ballader i startfeltet vil denne skille seg ut og føre oss til finale. Tror jeg.
Min vurdering: 4/10
Charla K: "Stop the music"
Jeg var så heldig å bli invitert sammen med en del andre fans og bloggere i oktober til å være med å bedømme drøyt 50 av de innsendte bidragene til MGP. Da noterte jeg ned tittelen på de låtene som helt umiddelbart fenget meg. I vrimmelen av femti låter på tre timer sto denne ut som en deilig oase. Det er så lekkert produsert vellyd at jeg helt ærlig ble helt rørt første gang jeg fikk høre denne låta skikkelig på anlegget mitt. At den går i taktarten 6/8 gjør at den gynger på en litt spesiell måte. Refrenget presenteres allerede i de første taktene, og gjentas slik at det på besnærende vis fester seg. Som nevnt i vurderingen av "Talk to my hand" er jeg mer opptatt av melodi enn rytme. Helst bør det spille på lag. Det gjør det her. Teksten appellerer også til meg. For meg er "Stop the music" en metafor på å stoppe virvarret av inntrykk vi omgir oss med i sosiale medier, gaming, TV, nyheter og ellers. En moderne utgave av låta "Stopp verden, jeg vil av". Melodien er en spennende melodi med noen uventede harmonier og vendinger her og der. Charlie K som har erfaring fra både MGP og X-faktor er fjellstø live, med en varm, kraftfull stemme. Dersom folk får bli litt kjent med denne låta fram mot finalen 10.mars kan denne helt klart vinne. Jeg tror denne vil vokse, og vokse og stige på oddsen også. Skulle den så komme til Lisboa så er dette en av de tre låtene jeg mener har potensiale til å vinne. Særlig dersom finalen blir stappfull av skrikende vokal og hysteriske trommemaskinrytmer, så kan denne komme som en så velkommen oase at den står ut. Slik den gjorde første gang jeg hørte den i møljen av drøyt 50 låter.
Jeg er fristet til å gi 10, men jeg trekker et poeng for den brå slutten. Brå slutt gjør seg ikke i TV-programmer som MGP og Eurovision. Jeg håper produsentene setter seg ned og gjør noe med det. Også er det synd at det er en svenske som står bak. Jeg foretrekker norske låtskrivere, men når det er av det kaliberet som Per Gessle, eller "Son of plumber" som er hans pseudonym, så er det helt innafor.
Min vurdering: 9/10
Tom Hugo: "I like, I like, I like".
Her er vi tilbake til disse småfunky disco-aktige rytmene i Justin Timberlake, Bruno Mars landskpadet. Denne låta er et lite symptom på danske tilstander. For meg finnes dessverre ikke denne låta original. Det er en for åpenbar flørt med låter som "Get lucky" med DaftPunk. Det blir for meg anmasende og lite spennende rent melodiøst. Noe som er det viktigste for meg. Når det heller ikke fortelles en historie i teksten som taler til meg så står jeg ikke igjen med så mye. Likevel skal jeg innrømme at jeg gleder meg til å se og høre plystreren fra MGP i 2013 gjør denne krevende låta på scenen, og synes det er tøft at han gjør det. Denne tror jeg nok ikke når gullfinalen i Spektrum, fordi den er i direkte duell med Aleksander Walmanns "Talk to the hand" som jeg tror har bredere apell og mer trøkk. Skulle den komme seg til Lisboa er ikke dette en låt jeg ser for meg i noen finale.
Min vurdering: 3/10
Rebecca: "Who we are".
Ketil Mørland er låtksriver her. Denne låta følger mye av formelen fra "A monster like me" som han skrev og deltok med i 2015 og greide en flott 8.plass i den internasjonale finalen. "Who we are" etter min mening en mer tilgjengelig og kommersiell låt. Dette er en av disse balladene som tidvis kommer i de internasjonale finalene. Som begynner rolig og bygger seg opp til et kraftfullt refreng hvor også tempoet høres ut som om det øker, selv om det strengt tatt er intensiteten som gjør det. Normalt er jeg ikke glad i ballader som skifter karakter. Men her henger det sammen med teksten og det er faktisk dette løftet som gjør at gåsehuden fester seg. Jeg fikk gåsehud første og andre gang jeg hørte den. Det er et godt tegn, og en forelskelse går ikke over av seg selv. Så jeg er forelsket i denne låta. En låt som handler om å ha trua på seg selv, og et budskap som vi trenger i disse tider: "Å hate meg vil ikke gi deg mer kjærlighet". En låt som kan hjelpe noen med å styrke selvtilliten. Låten krever mye av 19 årige Rebecca. Men jeg er ikke veldig bekymret. Jeg har sett henne gjøre liveting på YouTube som 16 åring hvor hun synger fletta av de fleste. Hun har da også vunnet P3 Urørt Ung for noen år siden. Dette er en sannsynlig vinner i Spektrum. Kanskje den mest sannsynlige. Fordi nordmenn ofte heier på disse ukjente som kommer ingensteds fra og muligens synger så PA-anlegget i Spektrum går varmt. Når jeg fikk gåsehud av denne første gangen så er jeg neppe alene om å få det. Musikk og underholdning handler om følelser. Skulle så denne være vårt bidrag i Lisboa så kan denne også vinne der om vi har 100% flaks med startnummer, med at det ikke kommer veldig mange andre powerballader og at NRK og artisten greier å levere et scenisk nummer som gir en wow-effekt. Slike låter har snust på seieren før. Senest Australia i 2016 hvor Dami Im greide en flott andreplass med popballaden "Sound of silence". Jeg tror mange er sugne på en vanlig, fin poplåt som vinner av Eurovision nå, etter noen litt omdiskuterte seire. Og låta "Who we are" står ikke noe tilbake for Australia 2016 eller for den saks skyld Island 2009 som også kom på andreplass med en popballade i omtrent samme landskapet. Mørlands låt "A monster like me" ble av de konkurrerende låtskriverne i Eurovision 2015 kåret til det årets aller beste komposisjon. Så dette kan han.
Jeg har også her lyst til å gi 10, men må trekke litt for at det kraftfulle refrenget kommer litt for sent og dermed varer 15 sekunder for kort. Kan produsentene gjøre noe med det?
Min vurdering: 9/10
Stella og Alexandra: "You got me"
En aldri så liten frekkas av en låt. Så enkel at det nesten er pinlig. Men for meg er det bare å innrømme at dette funker. Stellas rappe-vers blir her nesten som en del av grooven, mer enn et rappeinnslag i seg selv. Rap er da for øvrig en form jeg sliter litt med. Da er vi vel inne på dette med at jeg har mer sans for det melodiøse, enn det rent rytmiske. Her får jeg jo begge deler. Jeg tror denne kan bli farlig i finalen 10.mars, fordi dette er noe som både de godt voksne og de unge kan like. Vi er på mange måter i motown land. Det er som om Supremes har gått inn i tidsmaskinen og tatt opp haikeren Stella og laget musikk sammen. Denne kan bli en "dark" horse og snike seg inn helt til topps og bli vårt bidrag i Lisboa. Der vil den nok greie en finale, men neppe Topp Ti.
Min vurdering: 8/10
Vidar Villa: "Moren din"
Denne skal jeg jo ikke like uten å miste "kred". Om det er noe å mista da. Problemet er at jeg nettopp til en viss grad gjør det. For det første er den lettelse med norsk tekst, om den er aldri så merkelig. For det andre er det en lettelse med akustisk gitar, piano og bass. Dette er merkelig nok musikk som pr. i dag slår veldig an hos de unge, selv om dette strengt tatt er som hentet ut av en dansebandgalla. Men så lenge gutta bak bor i musikerkollektiv på Grønland i Oslo, og ikke et hus på Løten, er danseband og kaller seg "Vidars", så kjøper folk det og synes tidvis det er litt hipt, og representativt for den norske musikksmaken akkurat nå. Ikke merkelig at folk tenker sånn, denne type låter selger jo millioner av strømminger. Dette er i grunnen en uskyldig glad dansebandlåt som er med på utvide genrebredden noe. Jeg tror den internasjonale juryen ikke vil forstå dette, og gi det norske folk et klart nok hint til at denne ikke vinner. Men gullfinale blir det. Skulle den vinne og dra til Lisboa lurer jeg på om de skifter til engelsk tekst og bruker tittelen MILF. I en internasjonal finale blir vi et nytt Nederland, ala 2010 tror jeg. Da nederlandske Sieneke gjorde at "alle" gikk rundt og sang Shalali shalala shalala shalali, men røk ut i semien.
Min vurdering 5/10
Nicoline: "Light me up"
Filler´n. Jeg har drømt om Nicoline i MGP siden hun koret for Margaret Berger i 2013. Nå er hun her. Jeg skulle ønske hun hadde valgt å stille opp med en noe mer allment tilgjengelig låt enn "Light me up", for dette er veldig i P3-landskapet, og dermed med størst appell til de yngste. Helt greit det, men det øker ikke sjansen for at Norge representeres av Nicoline i Lisboa. En av Norges aller dyktigste artister. Det er nesten så jeg føler at vi har gått glipp av noe. Men jeg er tilhenger av at artister skal gjøre "sin greie" i MgP uten å skjele til hva som er smart i Grand Prix sammenheng. Derfor heier jeg på Nicoline. Dette er den av årets låter som er mest lik "Gran the moment" produksjonsmessig. Men låta blir litt stillestående, og litt lite tilgjengelig. Selv om jeg elsker den sløye monotonien, og stemningen i den. Dessverre ser jeg ikke for meg denne i noen gullfinale, til det er den for smal. Skulle den likevel vinne og bli vår representant i Lisboa kan den kanskje greie finale med et nødsrkik.
Min vurdering: 7/10
Alejandro Fuentes: "Tengo Otra"
Alejandro har etter min mening en av Norges varmeste popstemmer. Låta her er fengende nok, og den vokser. Men jeg må, dessverre tilbake til dette med danske tilstander igjen. For dette blir for meg et litt for overtydelig forsøk på å hive seg på "Despacito"-kjøret som vi slet med gjennom hele sommeren. Jeg har respekt for at dette er Alejandros røtter og at han har lyst til å gjøre nettopp dette. Men låta som sådan er velprodusert. Det er gjennomgående i årets startfelt synes jeg. Jeg savner likevel et tydeligere refreng som sparker mer fra seg. Denne er likevel trolig i gullfinalen i MgP. Det er mange som elsker denne typen musikk, og Alejandro har mange fans. Skulle den vinne og representere Norge tror jeg det for mange vil framstå merkelig at vi representeres av en spansk låt. Og når folk ikke helt skjønner sammenhengen mellom Norge og den låta vi sender så sliter vi. Enten det gjelder Guri Sckankes "Ven a bailar con migo", Toojis "Stay", eller Stellas "Haba Haba".
Min vurdering 6/10
Alexander Rybak: "That´s how you write a song"
Så er det Alexander da. Mannen som på mange måter har "ødelagt" mye for gleden med Melodi Grand Prix, fordi han ga oss en så innmari optimal opplevelse i 2009 at nesten alle av oss går og lengter etter den samme opplevelsen igjen. Men tenk om den kommer bare en gang i livet?
Jeg liker denne låta, og at det ikke er forsøk på å kopiere "Fairytale". Det er en tydelig tekst, nesten naiv. Men det er jo det som er Rybaks greie. Som han selv sier: De som elsker greiene mine vil elske "That´s how you write a song", mens de som ikke liker greiene mine ikke vil like denne heller.
For meg er dette et fyrverkeri av en låt. Det er originalt, det er fengende, den favner bredt i nedslagsfelt publikumsmessig og er så tydelig i budsapet at det er lett å lage et inkluderende, varmt og fengende sceneshow. Denne er så absolutt en av de som er en sannsynlig vinner av MGP. Hvordan vil det gå i Lisboa? Et godt tegn er i alle fall at en del Eurovision-fans allerede har kvesset anti-Rybak kniven. Så mange ser nok denne låta som en trussel mot deres egne bidrag.
Om den har sjanse til å vinne er umulig å si, men jeg sier det samme som med "Stop the music" og "Who we are", at den har potensiale til å være med å kjempe om seieren. Da gjenstår de to andre faktorene, flaks og et veldreid sceneshow. Får vi til det, så kan vi ha sjansen.
Min vurdering: 9/10
Så da blir min gullfinale:
- Alexander Rybak: "That´s how you write a song"
- Charla K: "Stop the music"
- Rebecca: "Who we are"
- Stella/Alexandra: "You got me"
Og min vinner, akkurat her, akkurat nå. I morgen kan det være annerledes.
Min vinner er:
CHARLA K og "Stop the music"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar